Kjøp billett

KLAGESANG

15. august 2018

Av Amalie Kasin Lerstang, etter Bridges m/ Seamus Blake 14.08.2018.

Noen pleide å sette liket ved bordet for en siste fest.
Så late som han til slutt måtte gå, han var trøtt. Noen fulgte ham til døra,
og så ble han borte.

En venn som gikk ut av tiden ble satt ved bordet for en siste fest.
Den døde skulle ikke få dra fra dem så lett. Etter å ha vasket kroppen
satt de ham ved enden,

svøpt i yndlingsskjorta, hatten. Et helt måltid, en hel siste kveld
med ham ved bordet. De fylte glasset hans, glassene sine.
Drakk til vaken badet i stearinet.

Du lurte oss med døden. Nå lurer vi deg, ved å lure døden.
De lo når han dro en gammel vits de kjente utgangen på.
Du vil ha påfyll, vil du ikke?

Noen pleide å la liket få gå ut med et bang, en omvendt klagesang.
Vi sparer våre elegier. Sett på musikken, for kjenner han det ikke fortsatt
at musikken, vi, vil ham vel.

Smilet vrenger seg i et opp-ned-glass. Her er det lett å spørre seg selv
hvorvidt musikken virkelig finnes uten måltidet, drikka fra flaska,
oss rundt bordet med ham.

Noen pleide å løfte liket fra bordet for å danse. Suges opp av saksofonen.
Jeg tror jeg hørte en tørrlagt sjøbunn i stad.
En trommet hemmelighet.

De bakerste klapper ekstra hardt for å bevise at de fortsatt er levende.
At de fortsatt kan skjenkes glade, en skål for vokteren av glemselens port.
Det damper fra de varme kroppene.

Noen pleide å viske ut skillet mellom tidene.
Men så ser de på hverandre. En bøyer seg mot øret til liket.
Lytter ekstra godt.

Han er trøtt, sier han, han vil hjem. Det er inneforstått.
Festen må slutte. Så bærer de ham ut sammen, ønsker ham
en god tur i natten.

I stua spiller fortsatt musikken. Bordet ligger rolig med halvfulle
glass med leppemerker og fingeravtrykk. Noen fulgte ham ut,
og så var han borte.

Foto: Matija Puzar