En protestfestival på 80-tallet har blitt til en referansefestival i 2021.

foto: Hank O'Neil

I løpet av perioden fra 1986 til og med 2020 har Oslo Jazzfestival bydd på utallige musikalske opplevelser i særklasse til Oslos musikkelskende publikum. Festivalen har huset legender som Tony Bennett, Jan Garbarek, Cab Calloway, Charles Lloyd og Paul Bley på programmet, samtidig som festivalen har bidratt til å løfte frem unge talenter som er i ferd med å bygge seg en solid karriere.

Midt i en tid hvor det er knyttet stor ambivalens til å være festival har Oslo Jazzfestival faktisk også rukket å fylle 35 år.

I den sammenheng er det lett å vende blikket bakover, men også drømme om hvordan ting blir for festivalen fremover.

Foto: Peder Ebbesen.

Fra Blå til Sentralen

I et ganske tomt kontor på Sentralen sitter festivalsjef Øyvind Larsen med en sykkelhjelm og noen hansker liggende på bordet med stilig landeveissykkel fra 1994 stående i bakgrunnen. Larsen sykler regelmessig fra Kolbotn til kontoret i sentrum.

Hvordan ble du involvert i festivalen?

– Uff, første gang er jo kjempelenge siden. Hadde siviltjeneste i Norsk Jazzfestival i 1996 og ble utlånt til Oslo Jazzfestival da grunnleggeren Aage Teigen skulle lage festival på slutten av 90-tallet.

Hva er ditt første minne av konsert på Oslo Jazz?

– Det er så mange gode minner, men Det første jeg kommer på nå er Paul Bley i Jakob Kirke i 2008, han er en av mine favorittpianister over alle.

– Jo også Charles Lloyd og Tyshawn Sorey, skyter Larsen inn.

Larsens delaktighet i den norske jazzscenen kom på et heldig tidspunkt. Det var noe i lufta på 90-tallet for den norske jazzen. Etter siviltjenesten begynte Larsen å jobbe på Blå da de åpnet dørene i 1998. Blå var i sine barnsben en viktig scene for Oslo-jazz og også en scene hvor festivalen la flere av sine konserter.

– Det skjedde så mye på den tiden, Nils Petter Molvær hadde gitt ut Khmer (1998) og Bugge Wesseltoft hadde begynt å spille med Olle Abstract – jazz/klubb-sjiktet var i full blomst.

Etter å ha fått smak for Oslo Jazz på midten av 90-tallet forsvinner Larsen for noen år inn i platebransjen hvor han jobbet i flere år for Universal Music med jazz og klassisk før han blir fagansvarlig i Norsk Jazzforum og fast inventar i programrådet for festivalen i 2014.

Da muligheten så kom for å søke jobb som festivalsjef i 2019 måtte han slå til.

– Ingenting er kulere enn å programmere en festival! Proklamerer Larsen.

En tradjazzfestival i moderne drakt

Oslo Jazzfestival startet på Stortorvet Gjæstgiveri rundt konsertserien New Orleans Workshop som en slags protest mot Kongsberg Jazzfestival hvor programmet var etter grunnleggernes mening; for moderne. Siden den gang har festivalen hatt en nytenkende og innovativ utvikling.

Foto: Privat.

En av de som var med fra start og har fulgt utviklingen er Lise Keilty Gulbransen som i sin tid hadde 12 år i Oslo Jazzfestival både som fast ansatt og som en del av festivalrådet.

– Jeg startet først som frivillig og deretter som ansatt med meget gode kolleger. Jeg fikk være med på å modernisere festivalen både musikalsk og visuelt, og jeg fikk samarbeide med en vanvittig fin gjeng med frivillige og utallige fantastiske musikere fra inn- og utland.

Gulbransen jobbet tett med flere av festivalens tidlige sentrale personligheter som Aage Teigen, Mona Pedersen, Reidun Teigen, John Trehjørningen og Marit Lauten.

Hvordan ble du selv involvert?

– Jeg hadde jobb som daglig leder for Østnorsk Jazzsenter og gjennom det kom Aage og Truls Helweg til meg og spurte om jeg var interessert i å jobbe fast for festivalen.

– Det var et tilbud det var umulig å takke nei til, sier Gulbrandsen.

Husker det første du så på festivalen?

– Den første konserten jeg husker med sikkerhet er Jazid-konserten med Chris Potter og Ingebrigt Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love i 1999.

Uke 33

Jazzfestivalen som går av stabelen 16. august, holdes tett om brystet også på utøversiden. Mange storheter i norsk har hatt noen av sine første konserter på festivalen.

En av artistene som var der under festivalens barnsben og sentral for norsk jazz som helhet på 90-tallet er den eminente Bugge Wesseltoft.

– De første årene var det et litt annet repertoar enn jeg hørte på, men etter hvert ble det jo bare bedre, sier Wesseltoft og fortsetter:

– Av konserter jeg husker godt er: Charles Lloyd i Jakobskirken, Halden Blåseensemble med Stephen Schorn og Tyshawne Sorey – og kanskje min egen Bugge and Friends på Sentrum Scene (2011).

Hvordan har festivalen utviklet seg siden du begynte å spille der som artist?

– Jeg synes festivalen stadig er på vei framover og har gått fra å være en streitjazzfestival for det miljøet de første årene, til å bli en festival som tar pulsen på nyere jazz og er stolte av og vise fram den nye flotte musikken i norsk og internasjonal jazz.

Bugge trekker frem Oslo Jazzfestivals satsning på unge talenter som noe av det beste festivalen gjør.

– Jeg ønsker meg mer av det, Det skjer veldig mye spennende i og utenfor Norge på jazzfronten. Det å skape gode møtepunkter og mulighet for framtidige samarbeid på tvers av landegrenser er utrolig viktig, sier Bugge og fortsetter:

– Jeg håper festivalen fortsetter å vise frem nye talenter og musikalske retninger fra alle deler av verden, avslutter han.

«Fem ganger bedre»

Mimring til tross hindrer ikke festivalsjef Øyvind Larsen å ha store ambisjoner om hva Oslo Jazzfestival skal strebe mot i årene som kommer.

– Jeg er veldig opptatt av at vi har et viktig oppdrag med å følge jazzens kunstneriske utvikling. At vi er et referansepunkt for hva jazzmusikken betyr som kunstform og en internasjonal festival som blir lagt merke til internasjonalt for vår programmering.

– Hvis noe spilles på Oslo Jazz, skal det være best, sier Larsen bestemt med et lurt smil.

Hvordan tror du festivalen ser ut om fem år?

– Fem ganger bedre, flirer Larsen.

Noen trender du spår i musikken i tiden fremover?

– Jeg har lenge trodd det skulle komme en litt sånn standard-format revival, men sånn har det ikke helt blitt.

Larsen priser de nye generasjonene av jazzmusikere som favner bredt og stadig utfordrer hva jazzmusikken kan være, og i hvilke sjangre den kommer til uttrykk.

– Jeg har inntrykket av at musikere som er 20 år yngre enn meg har et like naturlig forhold til Messiaen (Olivier) som de har til Madlib eller Moskus – sånn for å bruke tre M’er.

– Jo mer musikk man hører jo mer liker man det, avslutter han.